Trond Erlends påskekrim – forsinket finale!

Ja, da kommer finalen på den store påskekrimmen! Grunnet jobbing, skrivesperre og noen andre uromomenter, har den blitt utsatt.

Her kommer derfor siste- og avsluttende del av påskekrimmen!

-DEN FETE DAMEN SANG I MITT HODE-

Jeg trengte heldigvis ikke å ligge lenge på sykehuset. Samtalen med min forfølgerske, som het Violetta von Bruun hadde vært svært opplysende. Det viste seg at hun var ansatt av generalen for å følge med frk. Dyd. Generalen var bekymret over at Dyd hadde stadig blitt mer og mer distansert, i den siste tiden. Det var to år siden de besluttet å gå fra hverandre, men de hadde hele tiden stått hverandre nært. Dyd hadde sluttet å besvare telefoner fra ham og hadde virket distansert. Samtidig hadde hun beskyldt ham for en rekke usannheter og ondsinnet rykter. Generalen hadde blitt usikker på hvor disse ryktene hadde kommet fra. Hvem hadde tatt kontakt med henne? Violetta hadde dermed blitt satt i jobben med å finne ut hvem denne bakvaskeren var. Det viste seg at den unge frøkenen, i villaen der oppe på haugen, hadde innledet et forhold til den kjekke og fremgangsrike Hr.Bundebrhemer. Jeg visste straks hvem min overfallsmann hadde vært.

Hver gang jeg tenkte på den vakre kvinnen, som hadde sittet ved min side, ble jeg fylt av en søt og god følelse. Jeg var forelsket. Da hun dro, berørte hun hånden min, og knøt sin rundt min. Jeg husker jeg ikke klarte å si noe. Sykesøstrene kom løpende til, fordi min hvilepuls hadde økt til det tredobbelte. Jeg sa: ”det må være noe galt med dette makkverket. Få det av meg!” Violetta smilte på vei ut døren.

Vi hadde avtalt å dra sammen opp til villaen. Hun visste ikke at jeg hadde sett hennes lille rendez-vous med butleren. Jeg kunne dermed være der som stille observatør og få vite hvordan disse to var bundet sammen.

Morgensolen strøk lett over byen. Det var disig og man kjente en frisk duft av vår. Jeg satte meg i bilen og satte på kassetten med ”Vangelis” som jeg alltid hørte på i gode stunder. Turen opp til villaen gikk lekende lett, jeg hadde energi! Jeg gledet meg til å se henne igjen. Framme, konstaterte jeg at bandasjen på hodet mitt, så frisk og lekker ut. Så sjekket jeg at jeg ikke hadde noen rester av min frokost i det store gapet mellom fortennene mine, så gikk jeg ut. Frakken satte seg fast i døren, men jeg laget ikke noe stort nummer utav det påfølgende fallet i grusen.

Vi banket på døren sammen. Vi ble mottatt av butleren. Det var da det slo ned i meg, som et lyn. Det røde båndet over brystet…. Han var Roger Rødstrupe! Han hadde tipset meg. Han hadde lagt mansjettene i hyllen, det var jo bare ham som kunne ha gjort det. Jeg ham med navnet Roger. Han så overrasket opp på meg. Dette hadde han ikke forventet. ”Beklager at jeg ikke skjønte det tidligere” sa jeg med en gåtefull mine.

Der inne hadde han tatt vare på gjenstanden fra overfallet. Det var en liten statue i stein. Den liknet en fet kvinne, med store bryster over en stor mage. Jeg kjente den straks igjen – en fruktbarhetsgudinne. Ikke rart at jeg hadde gått rett i gulvet. Butleren gav meg den og sa: gjett hvor godt den passer i hyllen. Den hadde stått i hyllen. Dét var gjenstanden som hadde manglet. ”Men, hvorfor var den borte i utgangspunktet?” spurte jeg Roger, butleren. Han fortalte at dette hadde vært en gave fra Generalen, til frøken Dyd. Hun hadde fått streng beskjed om at ikke noe måtte skje med den, og at den måtte tas godt vare på. Statuen var nøkkelen til deres framtid, som Generalen hadde sagt. Da de to hadde gått sin egen vei, hadde Generalen insistert på å få den tilbake, men hun hadde nektet. Hun hadde ikke tenkt videre over denne gjenstanden før Hr.Bundebrhemer hadde sagt at han trengte den. Butleren måtte ta den med seg. Det var derfor generalen ikke hadde vært her da innbruddet hadde vært.

Alle de løse endene begynne å danne kjente mønstre. Jeg var nær en løsning. Generalen ble oppringt, med beskjed om å komme til villaen. Han ville kunne komme med nyttige svar om Hr.Bundebrhemer og hans rolle i dette spillet.

Generalen kom og fortalte at han hadde mottatt en telefon fra Dyd og Bundebrhemer. Den ble sporet tilbake til Bahamas. Generalen hadde kjent til at Dyd og Brundebrehmer hadde hatt en elskovstur dit for en stund tilbake. Generalen var bekymret, fordi pengene de sammen hadde spart opp var i en bank i Bahamas. Han var usikker på Hr. Bundebrhemers motiver. Ville han forsøke å stjele pengene?

Det var ikke før han hadde bedt om statuen at han var sikker. Under statuen var nemlig en filtbit, som dekte hele bunnen. I sokkelen, hadde Generalen inngravert en kode, som hvis knekket, røpte kontonummeret. Om de fikk tak i koden og knekket denne, kunne Hr. Bundebrhemer lett utgi seg for å være sin far og stikke av med pengene. Jeg gikk bort, og så under statuen. Det var blitt pusset bort.

Jeg sa: ”det var derfor Dyd hadde figurert innbruddet. Hun ville få det til å se ut som et innbrudd!” Jeg grøsset ved tanken på min neste konklusjon. Hun hadde leid inn meg, fordi hun ikke trodde jeg kunne løse saken, bare for syn. Da jeg kom for nært en løsning, måtte jeg ut av spillet. Derfor hadde Hr.Bundebrhemer slått meg ned. Kaldblodig. Nå skjønte jeg hvorfor jeg hadde sett billettene liggende på kommoden. Air Bahamas. Hun hadde reist til Bahamas.

Generalen så stille ned i gulvet. Han sa: ”jakten slutter ikke her.” Han skulle ned og lete etter dem.

Dagene gikk og jeg bebreidet meg selv for at jeg hadde latt meg lure av Dyd og hennes kavaler. Generalen hadde rett. Hun var ikke til å stole på. Jeg hadde fått telegram fra Generalen, som sa at de var som forsvunnet i jorden. Men, kjente jeg ham riktig, ville han nok både få tak i de to skyldige og pengene.

En del av meg brydde seg likevel ikke. Fordi, ute ventet våren og vakre Violetta.