Trond Erlends påskekrim – Del 4

Del 4 av 6 er på plass. Det er på tide at vi får vite litt svar på hva som foregår. Nye personer er skrevet inn og henvist til i teksten. Håper dere setter pris på hvordan dere blir framstilt! Ha en god vakt – reddende engler i hvitt.

- SOMMERFUGLEN SOM BLE HOLDT FOR LETT - 

Jeg var ikke vant med en tidlig start på dagen, men alt gnagde i hodet på meg. Verserte og kompliserte seg selv. Jeg kunne ikke skjønne at alt dette hang sammen. Jeg ønsket å snakke mer med RR og få flere svar. Jeg ønsket at Generalen skulle få fred. Mest av alt syntes jeg at Dyd skulle være uten tapet av hele sin formue. Jeg måtte velge en annen strategi, en litt mer snikende og slu strategi. Kanskje noen ville røpe seg, eller jeg kunne tegne meg et bedre bilde av bakteppet.

Klokken kunne ikke ha vært mer enn fem på morgenen da jeg befant meg på en knaus ovenfor villaen. Jeg var i godt skjul og var utrustet med en kopp knallsterk Chai-te og kikkert. Chaien gjorde underverker for en sliten sjel og et gnagende sinn. Her kunne jeg sitte og se hva som egentlig foregikk der nede.

Bygningene nedenfor våknet sakte til liv og trafikken på veien nedenfor tok seg opp. Villaen sov fortsatt. Men plutselig kom en skikkelse ut av bygningen. Personen var i godt skjul av mørket, men jeg kunne tydelig se at den bevegde seg bort mot postkassen. Med en litt slepende holdning var personen snart fremme ved postkassen. Der ble skikkelsen stående og lese på noe som var fisket opp av postkassen. Plutselig ble personen preget av hast og gikk raskt inn igjen. Hva var dette? Var det dårlig nytt på færde?

Det som føltes som en time, der oppe på knausen, sittende på en litt for ubehagelig kvist, gikk forbi, før noe nytt skjedde der nede. Igjen dukket bilen som hadde skygget meg opp der nede. I god og trygg avstand fra villaen, men likevel med god oversikt. Jeg var ikke alene om å finne spenning i å betrakte dette bygget og hva som foregikk der inne. En sigarettglo var synlig gjennom kikkerten. Det måtte være den samme som tidligere, jeg var ikke lengre i tvil. Med ett gikk døren opp, og noen gikk ut av den. Det hadde begynt å lysne, og min forfølger var ikke velsignet med det samme lyssky skjulet som personen tidligere. Det var da jeg kunne se det: det var en kvinne! Ikledd en fotlang frakk og med kullsvart, skulderlangt hår. I skogholtet, like ved huset, søkte denne kvinnen tilflukt. Hun ble stående der, slukket røyken og trippet. Enten var det kulden eller så var det av nervøsitet. Med ett åpnet hoveddøren på villaen seg og den samme personen, jeg hadde sett tidligere kom ut. Den samme slepende holdningen var åpenbar. Og i lyset kunne jeg se hvem det var: butleren! Hadde han en affære med kvinnen fra bilen?

I skogholtet ble disse to stående. De snakket litt, før butleren tok opp en papirfolder fra lommen. Kvinnen fattet stor interesse for dokumentet, og ble stående, tydelig granskende. Butleren pekte forklarende på papiret. Jeg måtte finne ut hva dette var. En liten stund senere ble rendez-vousen avsluttet og butleren gikk inn. Kvinnen gikk med hastige steg til bilen. Før hun satte seg inn, tente hun seg en røyk. Det var da hun så opp mot der jeg satt. Jeg følte meg trygg på at jeg satt i skjul, men der ble hun stående… Så satte hun seg inn og kjørte bort.

Hadde hun sett meg? Hvilke forunderlige omstendigheter ville dette føre til? Hva var hennes ærend, hva var hennes motiver? Hva var butlerens rolle i dette? På veien ned hadde jeg tid til stille refleksjon over rollen som mesterdetektiv. Alle underfundige mysterier som på underlige vis kom min vei. Følelsen av å hele tiden være alene, men likevel bundet til disse personene. Nei, livet…

Jeg ble i tvil over hva mitt neste steg burde være. Etter en stund ble jeg enig med meg selv om å gå til villaen og sjekke stemningen. Butleren var jo våken og hadde sikkert fått beskjed om å gi meg fritt leide. Slik kunne jeg uforstyrret få sett meg rundt. Nede ved villaen kunne jeg se en flott sportsbil stå i garasjen. En vakker, eksotisk, rød sportsbil. Dyd hadde besøk. Var det en av hennes elskere som var på nattlig visitt?

Jeg banket mannlig på døren. Ikke lenge etter kom butleren. ”Herr Paasche? Så tidlig?” ”Kriminalitet venter ikke på frokost” sa jeg. Smilende over min egen kommentar gikk jeg inn i huset. Jeg gikk forbi entrékommoden i gangen hvor posten var lagt flott og sirlig, sammen med en nystrøket avis. Jeg festet meg ved det ene brevhodet: ”Bahamas Air”. Kvinnen skulle ut og reise… Hun ville vel bort fra denne tragedien, få livet litt på avstand, tenkte jeg. For dette kunne jeg ikke bebreide henne.

Jeg ble bydd på en henrivende kopp med frisk frappochino fra butleren. Han var fortsatt kledd i en mørk habitt, med hvit skjorte og med dette besynderlige, røde båndet over brystet, likt et bandolær. Jeg ble stående og granske bildene som tidligere hadde vært knust. De var nå i nye rammer og satt opp på hyller og bord i stuen. På flere av bildene kunne jeg se Generalen sammen med Dyd. De så lykkelige ut. Ett bilde var av dette lykkelige paret, men i bakgrunnen kunne jeg se en mann, som skulte mot Generalen. Mannen var ung, kjekk og kledd i en utsøkt italiensk dress. Kunne dette være Hr. Bundebrhemer? Håret var i den karakteristiske frisyren jeg hadde blitt skildret.

Jeg ble stående og granske dette bildet, nøye. Det var derfor jeg ikke hørte skrittene bak meg. Med ett så jeg stjerner. Noen hadde slått meg hardt i bakhodet. Jeg segnet om på gulvet. Det siste jeg husket var et par utsøkte italienske herresko. En mannsstemme sa: ”Dette burde gjøre susen tenker jeg, selv for mesterdetektiven!” En gjenstand falt tungt i gulvet, og jeg falt i søvn.

Jeg våknet opp i en sykeseng. Rundt meg var en vakker, rødhåret og smilende sykesøster. Disse heltene i hvitt, som er redningskvinnene etter ulykker. Jeg kunne legge merke til en fortann hos denne sykesøsteren, som var forskjellig fra den andre, men dette gjorde henne bare vakrere. Ved siden av sengen satt kvinnen som hadde forfulgt meg. Hun sa: ”Ja… da møtes vi endelig…” Hun luktet av parfyme og kostbare sigaretter. Øynene var mørke og vakre. ”Dyd har forduftet” Sa hun….