Trond Erlends påskekrim – Del 3

 

Nettet snører seg til i vår sjarmerende historie. Kommentarene hagler inn, og denne gangen blir en ny venn skrevet inn. Det er er fortsatt ikke for sent å foreslå nye personer eller å komme med andre tilbakemeldinger.

God fornøyelse!

- ET HULL BLIR STØRRE, JO MER DU TAR - 

Det var blitt morgen. Jeg hadde avsluttet mitt yogaregime og satt og spiste frokost. Bokstavene “RR” kvernte rundt i hodet mitt. Hva stod disse bokstavene for? Var det initialer? Var det en kode? Hvem var eieren av mansjettknappene? Ikke minst, hvem hadde interesse av å spionere på den unge frøkenen?

Samtidig var jeg veldig nysgjerrig på hva som manglet fra hyllen. Dyd sa ikke alt hun visste. Var det frykt som hindret henne i å si alt, eller var det noe i Generalens advarsel… “Pokker” sa jeg og slo til vasen, med belgiske fioler som stod på den lekre løperen på kjøkkenbordet. Aldri hadde jeg stått så fast i et mysterie. Aldri hadde jeg hatt en så dårlig følelse,  av at noe var på færde, noe galt. Dessuten, aldri hadde jeg latt det gå utover uskyldige, vakre blomster. I dag måtte jeg begynne å få samlet trådene. Noe stemte ikke, men jeg skulle finne utav det!

Jeg skulle akkurat til å gå ut, da det ringte i telefonen. Jeg svarte, og i andre enden var den samme mørke, hese og maskuline stemmen som i går. Denne gangen ble jeg spurt: “fant du noe?”. Jeg svarte som sant var at det tydeligvis hadde vært noe der tidligere, men at det nå kun lå to stjerneformede mansjettknapper i gull. “Jeg regner med at lappen var fra deg” sa jeg skråsikkert og dramatisk. Min anonyme tipser svarte at det stemte. “Hva er så viktig med de mansjettknappene, og hvem eier dem?” spurte jeg, fortsatt like dramatisk. “Mansjettknappene er ikke så viktig, men ham som eier dem, skal du lytte til! Han vet mer enn du tror.” Jeg ble stående og tenke. “Hvem er så du, og hvorfor ringer du meg?” Det ble stille… “La meg si det sånn”, sa stemmen. “Jeg er en venn, som ønsker at alt skal bli belyst i denne saken. Kall meg bare Roger Rødstrupe!” Min såkalte “venn” la på. Jeg ble sittende igjen med mange, usvarte spørsmål.

Jeg var sikker på at det var mer å finne i villaen. Jeg måtte i alle fall få vite hva som hadde vært der. Jeg var ganske sikker på at frøken Dyd, ikke ville si noe. Men, jeg hadde ikke noe å tape, jeg måtte spørre henne. Den unge frøkenen, satt i vinterhagen og drakk sin morgen-te. Jeg ble geleidet inn av hennes butler, en mann jeg hittil ikke hadde sett. En ung mann. Han så godt trent ut og hadde mørkt øreskjegg. Han var ikledd en sort dress, med hva som liknet et rødt silkebånd over brystet. ”Jeg visste ikke at du hadde en så kjekk butler,” sa jeg. Dyd kunne forklare at han hadde vært bortreist de siste dagene. Til utlandet. Jeg undret meg over hvorfor hun ikke hadde sagt noe tidligere, siden ham også kunne ha en finger med i spillet (bokstavelig talt, en finger med i “spillet”).

Huset var blitt ryddet nå. Det var en fred, lik det jeg hittil ikke hadde kjent over huset. Men, jeg kunne ikke annet enn å føle meg litt overflødig. Var det bruk for meg? Fantes det et mysterie? Eller var det hele bare til forlystelse for en forstyrret kvinnesjel? Jeg satt og undret meg dette, mens jeg konverserte med den unge damen. Hun var langt vakrere nå, enn før. Roen hadde lagt seg over hennes ansikt, roen kledte henne.

Samtidig som jeg tenkte dette, kom butleren bort og visket henne noe i øret. Med ett hadde roen forsvunnet. Den ble erstattet med forskrekkelse. Dyd brast i gråt. Butleren gikk rolig ut av rommet. Jeg lot kvinnen få samlet seg, slik at hun ikke skulle bryte ut i hysterisk krampegråt. Jeg ga henne mitt lommetørkle. Etter en stund fikk hun roet seg ned. Jeg slapp derfor å ty til min teknikk for å få kvinner til å slutte sin gråt, nemlig to kjappe slag med flathånden. “De er borte, de er alle borte” sa Dyd, med gråtkvalt stemme. “Hva er borte?” spurte jeg. “Pengene til meg og Generalen!” Hun kunne fortelle at hun og Generalen opprinnelig hadde planlagt å gifte seg, men at de hadde forlatt hverandre i siste liten. Sammen hadde de samlet penger til å kunne sikre en framtid i rikdom. Pengene hadde stått på en utenlands konto siden da de gikk fra hverandre. Nå var de borte, hadde hennes advokat kunne fortelle. “Dette var jo alt jeg hadde!” sa hun og brast i gråt.

Jeg klarte ikke å forholde meg til denne kvinnen, i den tilstanden hun var i. Jeg forlot henne derfor. På vei til bilen, følte jeg meg overvåket, noe eller noen fulgte med meg. Det beste ville være å late som ingenting, og bare gå til bilen, og kjøre bort. Dette gjorde jeg. Misstanken min ble bare sterkere, da jeg hadde kommet et stykke på veien. Jeg bestemte meg derfor for å ta av til en mer avsidesliggende vei. Da jeg hadde gjort det, sørget jeg raskt for å skape litt distanse, for så å kjøre inn på en avstikker og skru av motoren. Slik kunne jeg identifisere en eventuell forfølger. Ganske riktig. Etter noen sekunder, kunne jeg se en bil kjøre forbi. Det var den samme bilen som hadde stått parkert utenfor villaen, kvelden før. Noen var like opptatt av dette som meg… Jeg var ikke alene i å ville vite mer.

Jeg kunne nå vite at jeg ikke lenger ble skygget. Derfor kjørte jeg raskeste rute til Generalen. Jeg måtte vite mer om pengene. “Hvordan går det med henne” sa han i det han tok i mot meg. Jeg kunne fortelle at frøken Dyd var i god stand tidligere i dag. Mer ville jeg ikke si, før jeg visste mer om pengene og om han hadde dem. Generalen kunne fortelle at pengene var satt på en konto han ikke hadde kontroll over. Det hadde han betrodd sin stesønn Hr.Bundebrhemer med. Den unge herren var en god finansinvestor, kjent for sitt utsvevende liv, med kvinner, raske båter og vakre biler. Dessuten var han kjent for sin lettere eksentriske hårsveis, som han bar med stor stolthet. Han hadde alt en kvinne vile ha. Generalen kunne betrygge meg om at pengene var i de beste hender.  Likevel ønsket jeg å snakke med Hr. Bundebrhemer, men han befant seg i Bermuda og var ikke mulig å nå. “General, du bør snakke med frøken dyd” sa jeg.

Jeg gikk ut og tok meg en tyggis. Det roet nervene. Spørsmålene hadde ikke blitt færre. Snarere flere. Den gnagende følelsen om at dette var komplekst hadde blitt bekreftet.