Trond Erlends påskekrim – Del 1!

I påska er det tid for krim. Mange har tid til å lese på hytter og alt. Andre sitter hjemme og skriver oppgaver. Likevel: alle har tid til å lese! Samtidig har alle godt av en hjernetrim!

I denne spennende påskekrimen dras vi inn i et mørkt og innviklet univers, hvor vi stadig blir usikker på hva som er rett og hva som er galt. Opp er plutselig ned og på vranga. Med en lekende penn, fører forfatteren (altså jeg) leseren til spenning og drama.

Etter siste del, blir løsningen på krimgåten opp til dere å finne ut. Legg inn ditt forslag. Underveis er det mulig å påvirke innholdet, ved å legge inn kommentarer.

Etter siste del vil det beste/ mest kreative bidraget eller løsningsforslaget bli premiert (gavekort på Platekompaniet)!

- En mesterhjerne på fote -

 

Hardt tyggde jeg på enden av blyanten. Dette skulle ikke ha skjedd. Hvem hadde klart dette mesterstykket – å lure selveste mesterdetektiv Paasche. Hvilken fornærmelse, akk ydmykelsen!

Det var forrige uke. Jeg hadde vært på min ukelige pedikyr, noe som var vanlig etter et fuktig lag, involvert store mengder Bacardi Razz og sprite – hjernemat for en mesterdetektiv. Telefonen ringte. Det var en fortvilt kvinne som presenterte seg. Hun kalte seg selv Frk. Dyd. Stemmen lød vakker og raspende i øret. Jeg tenkte straks på hvordan jeg ønsket at jeg og hun var sammen, på en sydhavsø, lett lekende i sanden. Hun smakte av salt og lakrisbåter. Drømmekvinnen.

Den unge frøkenen kunne fortelle at det hadde vært innbrudd. Huset, en villa på beste vestkant, var blitt brutt inn i. Dyd beskrev den som “endevendt” og “fullt kaos”. På spørsmål om noe var savnet, sa hun: Jeg har begynt ryddingen, men jeg har ikke sett noe som har blitt savnet. Straks reagerte jeg ved å si: ”Kvinne, forspiller De beviser? Hold straks opp med ryddingen, kle på Dem noe vakkert, jeg kommer straks!” Jeg la på. Straks forstod jeg at jeg ikke hadde spurt om veibeskrivelse. Men, etter en ydmyk oppringing fikk jeg klarhet i hvor det befant seg.

Jeg var i ingen tilstand til å kjøre. Promillen var på et akseptabelt nivå, men jeg tenkte straks på hvordan den tunge gasspedalen på min veteranbil ville ødelegge pedikyren min. Helligbrøde. På veien opp vekslet jeg mellom å tenke på hva som kunne drive en mann til å begå denne forbrytelsen og hvordan behandlingen min, sakte med sikkert gikk i oppløsning i mine utslitte masjstøvler. Ved nærmere ettersyn kunne jeg se at jeg tydeligvis hadde tråkket i noe, et gult pulver var synelig på høyre tåkappe. Likevel, dette kunne ikke dveles ved nå. En kvinne var i fortvilt nød, og hun måtte bli trøstet, holdt og beroliget. Jeg var den rette mannen. En klippe!

Ved ankomst reflekterte jeg over tilstanden på villaen. En vakker hage. Solrik og velpleid. Frk. Dyd kunne saktens også skildres som vakker og velpleid, ”vakker hage” beskrev henne godt. Hun hadde tydeligvis fulgt mitt råd, og hadde på seg en vakker, påskegul kjole. Noe virket kjent med den…

Forbryteren hadde tatt seg inn gjennom et vindu. En vase med liljer hadde blitt bikket ned fra vinduskarmen og lå der, blomsterstøvet utover gulvet. På mange måter ble dette et bilde på hennes liv. Knust, uten vann, utover gulvet. Videre var alle skap og hyller tømt for innhold. Rot! Likevel var det et system i rotet. Alle bilder hadde blitt knust, speilene vendt eller knust de også.

Bakgrunnen til den unge kvinnen kunne best beskrives som traumatisk. Etter et voldelig forhold med en mann ved navn: “General Snusen” hadde hun forsøkt å samle trådene, starte på nytt og skape en egen tilværelse, uten ham. Nå var hun redd for at han hadde hjemsøkt henne. At hun atter hadde blitt et offer for hans havesyke.

Hva kunne ha skapt dette kaoset?  Har Generalen vært på ferde? Hvilken mesterhjerne står bak?

 FØLG MED VIDERE!