En sjefolainen måte å starte dagen på!

Rydd plass rundt deg, sett høytalerne på datamaskinen opp til maks, eller koble i hørlurarna og kos deg til sangen under!

London Calling!

Jeg skal til London, og gleder meg masse! Men, jeg trenger tips til steder å se. Har fått et par tips, men trenger flere. Derfor appellerer til dere, horden, som leser siden min. Hvilke steder bør jeg oppsøke?

Om britene tilbyr gratis oppkopling til ”hyperweb, information super highway”, vanker det reisebrev. Gled eder!

En verden utenfor

Hver gang jeg spiller Geni eller Trivial Pursuit trives jeg. Jeg ser på meg selv som en person med god allmennkunnskap og jeg pleier å si at jeg har et hode fullt av unyttig kunnskap – untatt når jeg spiller denne type spill.

Likevel finnes det en akilleshæl… Rettere sagt flere: geografi og litteratur. Disse kategoriene behersker jeg dårlig, veldig dårlig. Samtidig har jeg alltid beundret mennesker som leser bøker. Men, jeg har aldri vært glad i å lese selv. Dagene blir heller fylt av andre former for underholdning. Dessuten kan man som student si at pensum henger over en som et blylodd og at man dermed ikke blir så glad i å lese skjønnlitteratur.

I kontrast til dette er jeg en person som er veldig glad i språk og som derfor burde ha lest mer, for å oppleve bra språk, gjennomtenkt språk og lære og skrive bedre. Derfor ligger det et gryende ønske i å kunne lese flere bøker! Jeg har én bokhylle med flere bøker jeg ønsker å fortære. Høyt oppe rager selvbiografien til Albert Schweitzer (som jeg har blitt fortalt at er et stort forbilde av meg). En person som forlot tilværelsen som lege og teolog i trygge Europa og reiste til afrika, hvor han startet opp en sykestue.

Det fine med selvbiografier er at man kan lese andres livsvisdom og erfaringer. Derfor burde alt ligge til rette for at jeg har mange fine stunder foran meg, om jeg bare kunne ha funnet tid og lyst til å lese boken.

Men, inntil videre, er den litterære verden kun en verden utenfor.

Onkel Trond kommenterer topp 10 American Idol auditioner

Når det er Idol i Norge kommer alle slags oppmerksomhetssyke mennesker kravlende fram med mer eller mindre talent og utstråling. Mange er utrolig flinke, og jeg har all verdens respekt for dem. Andre ber bare om å bli litt ledd av.

Likevel er det langt flere fargerike personer i Amerika. Langt flere oppmerksom- hetssyke også. Det er stygt å le av dem. Enda styggere å le mye, men noen ganger kan man bare ikke gjøre annet enn å le, og le litt mer av dem som omgir dem med skryt hjemme…

Her er noen av dem som ikke nådde heeelt opp på audition.

Kan “$100 Laptop” redde verden?

Mange, deriblandt meg, mener at utdanning er den viktigste faktoren for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. Problemet tidligere er at det ikke har vært å få til en gjennomført, standardisert utdanning som kan måles og følges opp. Men, hvordan gi god utdanning til mange på en effektiv måte? Kan en billig bærbar datamaskin være nøkkelen til dette?